Observasjon av Solen i hvitt lys
Hei på dere.
I dag hadde vi strålende solskinn og det passet fint å gjøre et første forsøk på observasjon av solen. Jeg har fått meg solfilter til teleskopet og var spent på hva jeg ville få se.
Det finnes som kjent to hovedmetoder for observasjon av solen.
Den første er observasjon i hvitt lys ved hjelp av et filter fremst på et vanlig teleskop. Slike filtre slipper gjennom alle solens synlige frekvenser. Det filteret gjør er å redusere lysstyrken med 99,999%. Dermed kan vi se på solen uten å skade øynene eller utstyret vårt. Hvitt lys kommer fra fotosfæren, en lavere del av solens atmosfære. Der kan vi se solflekkene og hvis teleskopet er stort nok skal vi også kunne se granuleringen.
Den andre metoden er observasjon i hydrogen-alfa ved hjelp av spesialiserte solteleskop. Slike teleskop blokkerer fullstendig alle andre frekvenser og slipper kun gjennom et veldig smalt spekter av lysfrekvenser, kalt hydrogen-alfa. Dette lyset kommer fra kromosfæren, høyere i solens atmosfære. Der kan vi se de fantastiske slyngene og protuberansene på solskiven og dens periferi.
Det hadde selvsagt vært veldig kjekt med et skikkelig hydrogen-alfa solteleskop, men det koster mer enn jeg får meg til å bruke på et teleskop kun for solen….enn så lenge. Jeg får heller få meg en kikk i GOTAF sitt solteleskop en gang i blant, når jeg er på Gjøvik. Her hjemme må jeg nøye meg med å observere solen i hvitt lys. Men det blir spennende å utforske dette også.
Solfiltre finnes både med glass og med film. Jeg valgte å gå for et glassfilter, siden det virker tryggere og mer slitesterkt. Filteret jeg valgte er fra Seymour Solar, men jeg forstår det slik at selve glasset kommer fra Helios og at de har utviklet en spesielt bra produksjonsprosess for glassfilter. Det skal også gi en litt oransje farge, slik at det viser solen mer realistisk. Med et teleskop på 8 tommer skal det også så vidt være mulig å se granulering på solskiven, har jeg lest. Men de stilige protuberansene langs kanten av solskiven er det ikke mulig å se i hvitt lys.
Jeg rigget meg til i 11-tiden i bort imot 20 varmegrader. Fullt dagslys og T-skjorte-vær var en ny opplevelse for en hobbyastronom. Man er jo mer vant med 20 minus og bekmørke. Ting ble veldig enkelt og behagelig. Hele situasjonen føltes faktisk litt rar og fremmed og jeg kom helt ut av rigge-drillen min.
Siden sol-observasjon er nytt for meg var jeg veldig observant og forsiktig, så jeg ikke skulle glemme noe og skade synet eller utstyret. Teleskopet ble satt på tvers, så ikke solen skulle få skinne inn i det. Så ble frontdekselet tatt av og et 25mm okular (40x) ble satt i fokusereren. Deretter fikk teleskopet stå slik en liten stund og akklimatisere seg. Jeg var usikker på hvor lang tid som ville kreves for temperaturutjevning på dagtid, men teleskopet er svart og det ble mer enn varmt nok temmelig fort. Så ble solfilteret satt på og festet. Festeskruene tåler ikke mye, så jeg kunne ikke skru dem så hardt til som jeg skulle ønske, men når jeg kjente etter så satt filteret likevel godt fast.
Så var det klart for å sikte inn teleskopet mot solen. Her kan man selvsagt ikke bruke hverken rødpunktsøker eller søkekikkert, så jeg brukte en metode jeg har lært på Youtube. Den går ut på å bevege teleskopet til skyggen på bakken blir minst mulig. Da skal ikke solen være langt utenfor synsfeltet til okularet, og det stemte. Det var enkelt å finne solen, hver gang. Monteringen var kun grovsiktet mot nord, siden Polaris ikke var tilgjengelig. Dette var heller ikke noe problem. Jeg kunne stort sett følge solen ved å bruke kun den ene slow motion skruen. Men liten forstørrelse og stor TFOV var selvfølgelig til stor hjelp.
Solens aktivitetsnivå gjennomgår som kjent sykler på 11 år. Siste såkalte solar maximum fant sted i 2024, så nå er aktiviteten på veg ned. Men det ser ut som den fremdeles er nokså høy, for jeg så faktisk hele 12 – 15 solflekker. Noen av dem lå nokså tett, så jeg var usikker på om det var en eller to. Her er en liten tegning av det jeg så i dag.
Solen roterer rundt sin egen akse på ca 30 dager, litt mindre ved ekvator og litt mer ved polene. Solflekkene jeg så lå nesten på linje mer eller mindre rett mot jorden. Dermed skulle de kanskje dreie ut av syne på omtrent en uke, hvis de ikke forsvinner før den tid. Får jeg sjansen, så skal jeg sjekke om det stemmer.
Jeg forsøkte med forskjellige forstørrelser fra 40x til 110x og fant ut at jeg så best med mitt 20mm okular, som gir meg 50x forstørrelse. Når jeg gikk høyere ble bildet litt mer uklart. Men dette var et første forsøk og jeg holdt ikke på så lenge. Jeg tror det må være mulig å gå en del høyere med forstørrelsen når jeg finner litt mer ut av ting.
Filteret skulle gi solskiven en oransje farge, men jeg syntes den var veldig svak. Den kunne godt vært gjort mye kraftigere for bildet var mer hvitt enn oransje. Men mer farge ville kanskje skadet kontrastene. Kanskje det er grunnen.
Jeg kunne ikke se noen granulering. Kanskje et 8-tommers teleskop er i grenseland eller for lite til å se det. Jeg skal se nøye etter neste gang og se om jeg kan se antydning til granulering.
Bildet flimret litt rundt periferien på solen, men ikke på selve solskiven. Så solflekkene var nokså tydelige. De var helt sorte i midten og litt lysere, mer grå, ytterst.
Lysstyrken var litt sterk, syntes jeg, så jeg forsøkte å bruke et polariserende månefilter i okularet i tillegg. Men da syntes jeg det ble litt mer uklart. Jeg var litt småbekymret for synet siden det var første gang jeg så på solen, selv om det helt sikkert var ubegrunnet. Når jeg ser på månen uten filter er jo lysstyrken mye høyere. Men jeg tenkte det var best å feilbedømme i den trygge retningen.
Da jeg gav meg oppdaget jeg at jeg så litt dårligere på det høyre øyet. Ting ble litt fargeløst og mørkere. Da kvakk jeg litt. Men så kom jeg på at den høyre pupillen nå selvsagt var mye mindre enn den venstre, og det rettet seg fort. Jaja, det er vel bedre å være for mye bekymret enn for lite, når man ser på solen.
Vennlig hilsen
Sky-Vosser