Observasjon av Jupiter ved opposisjon og Io transit
Hei på dere.
Nå er det kun noen få dager til Jupiter står i opposisjon og det er jo et høydepunkt hvert år for oss hobbyastronomer. Vi har hatt noen klare netter i det siste, men klarvær i januar betyr selvsagt beinkulde, så jeg har holdt meg inne. Men så kikket jeg litt på Stellarium i går og så at det ville være ekstra mye å se på Jupiter denne kvelden. Så da trosset jeg de 18 kuldegradene, kledde godt på meg, bet tennene sammen og gikk ut.
Jupiter i opposisjon er grunn nok i seg selv til å gå ut. Men i går kveld var det mer. Io skulle vandre foran planeten fra klokken 21:20 til 23:30 og jeg hadde lyst til å prøve om jeg kunne se en transit for første gang. Dessuten skulle Amalthea forsvinne bak planeten litt før klokken ti og jeg ville gjøre et siste forsøk på om det var mulig å se den når jeg visste nøyaktig hvor den var. Og så skulle den store røde flekken være synlig fra midnatt. Jupiter ville også stå høyt og fint, 40 grader over horisonten.
Jeg laget meg en liten tegning, etter inspirasjon fra Ola, for å holde styr på det hele. Jeg tegnet det slik det ville se ut i okularet, opp ned og speilvendt, for ikke å forvirre meg selv mer enn nødvendig. Man er jo en enkel sjel.
Jeg har fått meg en ny montering som jeg også ville prøve nå. Det er en Sky-Watcher Skytee 2, en alt-az-montering som kan ta to teleskoper eller kikkerter på opptil 15 kg hver, samtidig. Jeg ville se hvordan det fungerte å sette både teleskopet og den største kikkerten min på samme montering og innsiktet mot samme objekt.
Siden det var første gang jeg brukte denne monteringen, gjorde jeg mest mulig av rigging og justering ferdig inne på kjøkkenet før jeg gikk ut i kulden. Klokken åtte bar jeg alt ut i hagen. Dermed fikk teleskopet en time til å kjøle seg ned før jeg måtte være klar. I mellomtiden siktet jeg inn både kikkert og teleskop mot Jupiter og låste dem i forhold til hverandre. Så testet jeg på noen stjernehoper. Dette fungerte godt. Nå kan jeg for eksempel følge en stjernehop i kikkerten og så gå over på teleskopet og med en gang se den samme stjernehopen med større forstørrelse. Eller, hvis jeg har med meg noen, så kan vi begge se på samme objekt samtidig og så bytte frem og tilbake mellom teleskop og kikkert.
Seeingen var nokså god denne kvelden. Aldebaran og Betelgeuse funklet ørlite grann, men Jupiter var helt rolig og fin. Jeg prøvde å vurdere transparency også, men Lille Bjørn lå badet i lys over Vossevangen i nord. Så når jeg ikke så flere av dens stjerner enn Polaris, så skyldtes nok det mer lysforurensing enn dårlig transparency. Men mot sør, der Jupiter befant seg, var det en god del mørkere. Og lysforurensning er jo heller ikke helt kritisk når vi ser på Jupiter.
Jeg trodde egentlig ikke jeg ville komme til å se Io-transiten, men der tok jeg feil. Jeg visste nøyaktig hvor den skulle være, så jeg fulgte godt med hele tiden. Etter en liten stund så jeg et lite mørkt område, men jeg trodde det var innbilning, siden jeg var så fokusert. Men etter hvert ble det mer og mer tydelig. Det ble til en helt markant sort og rund liten prikk. Da den var kommet halvveis til midten av Jupiter var jeg ikke lenger i tvil. Det var Io sin skygge jeg så. Jeg fulgte den mens den passerte midten og litt forbi. Men så ble den mer og mer uklar igjen og jeg gav meg. På den midtre halvdelen av transiten var den godt synlig, selv om jeg ikke kunne se den like godt hele tiden. Den vekslet mellom å være nokså tydelig og litt mer diffus. Og av og til ble den borte for meg. Jeg regner med at dette skyldtes varierende seeing. Tålmodiget ved okularet ble igjen helt avgjørende, slik det oftest er når man ser etter detaljer på planetene. Selve månen skulle ligge helt inntill skyggen, men den kunne jeg ikke se. Transiten var synlig med flere forstørrelser fra 111x til 182x. Men som så ofte før, så jeg mest med 6,7mm okularet mitt som gir 149x forstørrelse sammen med mitt teleskop. Det var en ny milepæl for meg dette, å få se en transit på Jupiter. Absolutt verdt litt frysing.
Jeg forsøkte også å se Jupiters femte største måne, Amalthea, rett før den gikk inn bak planeten. Jeg visste nøyaktig hvor på Jupiter det skulle skje, men det var ikke mulig å se den. Jeg har sjekket etterpå og den har lysstyrke på bare 14, så det var egentlig håpløst i utgangspunktet, uansett hvor nøyaktig jeg visste hvor den var. Men nå vet jeg i hvert fall det.
Da jeg ikke lenger kunne se Io-transiten tok jeg en kikk på klokken og så at den hadde passert elleve. Men det ville bli en time å vente på den store røde flekken og kanskje en time til før den kom så langt frem at den var godt synlig. Jeg reiste meg og strekte på beina og lurte litt på om jeg skulle vente på den. Men da kjente jeg at kulden for alvor var kommet gjennom både termodress og alle lag med ull og jeg begynte å skjelve. Dermed gav svaret seg selv. Jeg pakket sammen. Tre timer stillesitting i 18 minusgrader fikk være nok. Den store røde flekken får jeg sikkert en ny sjanse til å se i løpet av januar.
Den nye monteringen fungerte tålig bra, men ikke perfekt. Den er veldig tung å skru i horisontalen. Dette har jeg hørt om før, så jeg har på forhånd dratt den rundt i fristilling minst hundre ganger. Det skal fordele den tykke innvendige greasen. Men den var fremdeles i tregeste laget, synes jeg. Dessuten så kan noen ganger låsingene komme litt i konflikt med hjulene du skrur på. Litt slurvete av Sky-Watcher, synes jeg. Men til deres forsvar så er det en veldig billig montering. En fin ting er også at det ikke er nødvendig å kjøpe trefot til den, siden den passer rett på trefoten til EQ-5 monteringen.
Jeg synes også at teleskopet vibrerer litt mer med denne monteringen enn med EQ-5en. Den trenger litt mer tid på å falle til ro etter justering av fokus. Den sorte duken jeg hadde over hodet og fokusereren var også nok til at det ble forstyrrelser i bildet hvis jeg ikke satt helt stille. Men duken må jeg ha på. Den har så stor betydning for inntrykket av det jeg ser gjennom teleskopet. Dessuten beskytter den mørkesynet og ikke minst så hindrer den at jeg får tårer i øynene fra trekk og kulde når jeg sitter lenge. Jeg må bare passe på at jeg ikke puster opp under den, slik at okularet dugger.
Det kan noen ganger være langt å strekke seg etter hjulene når du skal skru teleskopet avgårde. På EQ-5en er ikke det noe problem for der kan du bare dra av hjulene og tre innpå en slik bøyelig forlenger i stedet. Men jeg er ikke sikker på om det går an her, for hjulene sitter veldig fast. Jeg må sjekke dette før jeg drar så hardt i hjulene at jeg ødelegger noe.
Å komme seg inn under kikkerten var ikke noe verre her enn når den står på sitt eget stativ. Du må bare plassere beina på trefoten slik at du kommer innunder mellom dem med stolen. Men dobbelhopen, som har det med å holde seg nær zenith, blir slitsom i begge tilfeller. På sikt er det planen at det skal komme et ekstra teleskop på denne monteringen i stedet for kikkerten. Men i mellomtiden er jeg fremdeles litt misunnelig på dem som har kikkert med oppvinklede okular.
Observasjon i tre timer i 18 minusgrader er ny personlig rekord. Det er egentlig ikke en rekord det haster for meg å slå. Å sitte og skjelve ved teleskopet er ikke det helt store. Det kan kanskje fungere hvis man klarer å få kroppen og teleskopet til å skjelve i takt, men det får bli en utfordring til de aller aller ivrigste. Når det er sagt, så gikk det egentlig fint helt til mot slutten, da kulden for alvor trengte gjennom klærne. Kler vi veldig godt på oss så trenger ikke kulden hindre oss i å få se Jupiter ved opposisjon i januar.
Vennlig hilsen
Sky-Vosser