Observasjon av Stjernen HIP 11915 / HD16008 og mulighetene for intelligent liv

Hei på dere

Etter en tidlig start på sesongen har det nå vært bom stopp i flere måneder. Det har vært elendig vær og svært få muligheter for stjernekikking. Høydepunktene har vært når tåken har lettet såpass at det har vært fri sikt opp til skydekket.

Men nå, endelig, ble det klarvær og jeg kjørte opp til min Bortle 3 lokasjon. Veldig god seeing og transparency og ikke tegn til nordlys. Jeg hadde kun med meg de tre kikkertene mine, ikke teleskopet, for jeg hadde en helt bestemt plan for denne natten:

For noen år siden gjorde jeg et nokså omfattende selvstudium i astronomi for å få bedre oversikt over mange forskjellige sider ved universet. En av dem var om det er realistisk at vi noensinne vil kunne få kontakt med intelligent liv på andre planeter.

Solsystemet vårt befinner seg på en sidearm til en av spiralarmene i Melkeveigalaksen. Denne sidearmen heter Orion. Den er 3000 lysår bred (og 10000 lysår lang). Utenfor disse 3000 lysårene ligger 5000 lysår med tomrom. Jeg tror eventuelle sivilisasjoner utenfor Orion-sidearmen er for langt borte til at vi noensinne vil kunne få kontakt med dem.

Det finnes cirka 50000 stjerner i Orion-sidearmen. Men så er det slik at stjerner som er vesentlig større enn solen lever for kortvarig til at intelligent liv vil kunne utvikle seg på planeter der. Og stjerner som er vesentlig mindre enn solen er for ustabile at til at intelligent liv vil kunne utvikle seg på planeter der. Det finnes cirka 2000 stjerner av størrelse omtrent som vår sol innenfor en diameter på 3000 lysår og alle disse kjenner vi til. Når vi har undersøkt dem har vi kun funnet en eneste en som ligner vår sol på alle viktige områder. Den ser også ut til å ha en gasskjempe (som Jupiter) i bane ca 5 AU (som Jupiter) fra stjernen, noe som er veldig viktig for dannelsen og stabiliteten til steinplaneter i bane innenfor. Hvis der er en steinplanet cirka 1 AU (som Jorden) fra denne stjernen, noe som er nokså sannsynlig, så vil det være vår beste (og kanskje eneste) mulighet til å finne intelligent liv som vi på et tidspunkt vil kunne opprette en form for kommunikasjon med.

Å finne såpass små steinplaneter rundt såpass store og lyssterke stjerner er mer enn hva dagens romteleskoper er i stand til. Men vi har kunnskapen og ressursene som trengs for å få det til med neste generasjon teleskoper. I mellomtiden kan vi hobbyastronomer glede oss over at selve stjernen er synlig for oss også. Vi kan se den både med teleskopene våre og med kikkert. Det var dette jeg ville forsøke på i natt.

Stjernen finnes både i Hipparkhos katalogen og i Henry Draper katalogen og er døpt HIP 11915 / HD16008. Den ligger cirka 180 lysår borte og har lysstyrke 8,6. På stjernehimmelen befinner den seg 3 grader vest og litt ned for stjernen Tau1 Eridani i stjernetegnet Floden. Den ligger lavt i sør og er ikke alltid synlig for oss her oppe i nord. Men nå fremover mot nyttår kan den sees rundt 9 grader over horisonten sent på kvelden. Siden jeg viste at det ikke ville være helt enkelt å finne den så gjorde jeg et grundig forarbeid på Stellarium og tok med meg utskrifter derfra, så jeg skulle være sikker på at jeg så på riktig stjerne.Jeg tegnet også inn sirkler som svarer til synsfeltet på de to kikkertene slik at jeg skulle finne frem lettere.

Stjernetegnet Floden (Eridanus på latin) er ikke veldig tydelig på nattehimmelen. Jeg hadde merket meg at Tau1 Eridani skulle ligge cirka midt mellom Orions Belte og Saturn, nesten rett i sør. Men jeg var likevel ikke helt sikker på hvilken det var. I slike tilfeller er den minste kikkerten min veldig god. Den forstørrer kun 2 ganger og har et synsfelt på hele 36 grader. Den viser stjernene mye tydeligere og kan favne om hele stjernetegn. Med den fant jeg stjernetegnet Eridanus og stjernen Tau1 Eridani nokså lett. Og siden det var kort veg ned til horisonten var det lett å ta ut et merke der og bruke som utgangspunkt for de store kikkertene.

De store kikkertene forstørrer 16 og 20 ganger og har synsfelt på 4,1 og 3,2 grader. Dermed klarte begge å vise Tau1 Eridani nær den ene kanten av synsfeltet og HIP 11915 / HD16008 nær den andre kanten. Det tok likevel en stund før jeg var helt sikker på hvilken stjerne som var HIP 11915 / HD16008. Jeg synes ikke det er helt lett å vite på forhånd hvor mange stjerner du kommer til å se og hvilke mønstre de kommer til å danne i kikkerten. Derfor liker jeg å ha med meg utskriftene fra Stellarium når jeg skal se etter objekter som kan være vanskelige å finne. Så slipper jeg følelsen av at jeg egentlig ikke er helt sikker, når jeg til slutt pakker sammen og drar hjem.

Jeg satt en stund og filosoferte mens jeg så på denne stjernen. Kanskje satt det et vesen på en planet rundt denne stjernen og så tilbake på meg, kanskje hobbyastronomen Kåre Hipparkhos. Er det mulig at vi i så fall kan ha utvekslet fotoner, skal tro? Det vil si, det ville jo ta 180 år for lyset å nå fra den ene av oss til den andre. Men kanskje Kåre Hipparkhos sin tipp-tipp-tipp-oldefar også var hobbyastronom og var ute denne kvelden for 180 år siden. Hadde jeg hatt universets beste teleskop, så kunne jeg kanskje ha sett hva han gjorde på og så skrevet det ned på en stor plakat som jeg kunne holdt opp. Så kunne Kåre Hipparkhos sitt tipp-tipp-tipp-oldebarn se og lese det om 180 år, hvis han også skaffer seg universets beste teleskop. Nåvel, slike ting tenker nå jeg på. (Jeg håper ikke noen som er gode i sannsynlighetsberegning leser dette.)

Begge de store kikkertene har nå fått duggkapper og det hjelper veldig. Nå kan jeg holde på lenge uten at linsene dugger eller fryser til. Da jeg pakket sammen var duggkappene fulle av rimfrost både utvendig og den fremste delen innvendig. Men linsene var like klare. Til den største kikkerten fant jeg duggkapper beregnet for små refraktorer hos Astroshop. Til den minste laget jeg dem selv, av tykt sort papir og alu-tape.

Etter en lang og trøstesløs høst var det kjekt å få en slik vellykket kveld og få sett denne stjernen som jeg har tenkt på i flere år.

Vennlig hilsen
Sky-Vosser