TING Å VITE OM

1. Sentrale formler for teleskop og utstyr.

Det er noen få, enkle, formler man like godt kan lære seg med en gang man begynner med stjernekikking, for at man skal få mest mulig glede av teleskopet sitt og vite hvilke ekstra okular man eventuelt skal skaffe seg. Jeg tar med de engelske betegnelsene også her, siden det aller meste innen astronomi foregår på engelsk.

Alle teleskop har noen verdier som er faste og står på teleskopet. Det gjelder først og fremst lengde (focal length) og diameter (aperture).

Alle okular (eyepieces) har også sine faste verdier som står på okularet. Det er lengde (focal length) og synsvinkel (Apparent Field Of View, AFOV).

Den første formelen er den som sier hvor stor forstørrelse et bestemt okular gir sammen med ditt teleskop. Den ser slik ut:

Et teleskop med lengre “focal length” gir høyere forstørrelse.
Et okular med lengre “focal length” gir lavere forstørrelse.

Når vi ser på planeter ønsker vi gjerne høyest mulig forstørrelse for å se mest mulig detaljer. Oppløsningen et teleskop kan gi er proporsjonal med dets diameter. Det sies som en tommelfingerregel at man kan gå opp til en forstørrelse på to ganger teleskopets diameter i millimeter. Det betyr at et teleskop med 150 mm diameter kan takle en forstørrelse på 300 ganger før det du ser på blir uklart. Men uroligheter i atmosfæren gjør at det som oftest blir uklart allerede før du kommer til 200 ganger forstørrelse, uansett hvilket teleskop du bruker. Min egen erfaring er at jeg ser mest detaljer på planetene ved 150 – 180 ganger forstørrelse. Teleskop med stor diameter brukes derfor ikke fordi de takler høyere forstørrelse, men fordi de samler mer lys og gjør det mulig å se de mer lyssvake himmelobjektene bedre, og fordi de gir bedre oppløsning.

Den andre formelen sier hvor stort virkelig synsfelt (True Field Of View, TFOV) et bestemt okular gir sammen med ditt teleskop. Den ser slik ut:

Noen objekter er veldig vide, for eksempel Andromeda-galaksen og Syvstjernen. For å få hele disse i synsfeltet trenger du et vidt synsfelt. Det betyr at du trenger et okular som har stor AFOV og som samtidig gir deg lav forstørrelse.

Den tredje formelen sier hvor stor utgangspupill (Exit Pupil) et okular gir sammen med ditt teleskop. Utgangspupillen er diameteren på den lyssøylen som går ut fra okularet og mot øyet ditt.

Skarpest bilde får man med en utgangspupill på 0,7 – 2,5 mm. Når vi ser på planeter, med fornuftig forstørrelse, havner vi ofte i dette området. Så det er bra.

Men når vi skal se på de mest lyssvake objektene, stjernetåker og galakser, så trenger vi mye lavere forstørrelse. Det fordi lav forstørrelse gir mer lys og større virkelig synsfelt. Men da øker også utgangspupillen. Perfekt skarphet er heldigvis ikke det viktigste når vi ser på disse objektene. Da er det viktigere med et vidt synsfelt og først og fremst mest mulig lys. Utgangspupillen er det som begrenser oss når vi skal velge okular med lav forstørrelse. Vi må ikke velge okular med så lav forstørrelse at de gir oss for stor utgangspupill.

Vi vil at utgangspupillen fra okularet ikke skal være større enn det øyepupillen vår er ved full mørketilvenning. Vi vil at alt lyset som teleskopet vårt har fanget skal gå inn gjennom pupillen vår. Hvis noe treffer utenfor, så mister vi noe av det vi har oppnådd med et teleskop med stor diameter.

Øyepupillen for en ung person utvider seg gjerne til 7-8 mm ved full mørketilvenning. Men dette minker med alderen. For en person i 50-60 årene vil den typisk bare nå opp i 4-5 mm.

Jeg har laget en enkel okularkalkulator som du finner et annet sted på denne nettsiden. Bruk den hvis du har lyst.