Observasjons-rapport over observasjons-rapporter og planeter
Hei på dere!
Jeg har fulgt med på siden til Sky Vosser, siden den ble startet opp, og jeg må si at jeg er veldig imponert over hans evne til formidle selv enkle observasjons-rapporter på en måte som virkelig inspirerer meg til å ta opp igjen visuelle observasjoner.
Vi har jo mange teleskoper på Hågårobservatoriet på en stor 12” Newtonreflektor, en 8” Celestron Shmidt Cassegrain, en 100 mm prismekikkert og refraktorer i forskjellige størrelser.
Ute på Hågår er det jo så bra forhold som det er mulig i nærmiljøet rundt Gjøvik og Raufoss. Det er lite strølys rundt observatoriet og ganske mørk himmel når en står inne i kuppelen og ser ut. Det var mye mørkere himmel da vi bygde observatoriet tidlig på 1990-tallet, men det har blitt betraktelig mere lysforurensing i nord på Eina og i sør fra Hadeland og Gardermoområdet. Fortsatt er det ganske bra i øst og vest mot Trevatna og rett opp i Zenith. Det er viktig at det er så lite strølys og så mørk himmel som mulig når når man skal observere svake objetkter som planettariske tåker, åpne stjernehoper, kulehoper og galakser. Men ved observasjon av Månen og planetene, og lyssvake dobbeltstjerner går det bra om man observerer på mere lysforurensede områder bare man holder seg unna direkte lys fra utelamper og gatelys. Man er heller ikke avhengig av teleskoper med størst mulig lyssamlende evne som fra 8” og oppover. 60 mm til 100 mm refraktor går bra. Når det gjeller Månen så er det jo viktig med et stødig stativ og mulighet for å variere forstørrelse med forskjellige okularer.
Sky Vosser har på siden sin en meget bra forklaring på hva slags okularer en må velge for å få best mulig bilde av objektene med forskjellige teleskoper. Man får jo best mulig resultat av å observere Månen når den står høyt på himmelen, og observerer når den e rundt halvmåne ved terminator. Det er da skyggeer er lengst og man får best mulig detaljer på kratere og fjellkjedene.
Når det gjelder planetene, så er jo Merkur og Venus mellem oss og Solen, så de kommer jo aldri svært høyt på himmelen. Merkur er jo veldig liten og står alltid lavt på himmelen enten før eller etter solnedgang. Det er ikke mulig å se detaljer der, selv med høye forstørrelser, men den sees som en lyssterk stjerne. Den er oftest lettest å finne med en bra kikkert med liten forstørrelse, og så bruke et teleskop når en først har funnet den.
Når det gjelder Venus så er den alltid så lyssterk at den alltid skiller seg ut fra de andre stjernene når den først er oppe. Her er det mulig med et lite teleskop og litt høy forstørrelse og observere forskjellige faser som på Månen. Det vil jo og alltid være best resultat når den står høyest på himmelen og lengst unna Solen.
Når det gjelder Mars, Jupiter og Saturn, så er jo de utenfor Jorden å lettest å observere når de står i opposisjon, det vil si motsatt av Solen. Mars har ikke vært synlig i 2025 men kommer til syne igjen utover i 2026. Jupiter står veldig bra til for observasjon resten av året og Saturn vil gradvis bli bedre da ringsystemet gradvis åpner seg utover i 2026.
Uranus og Neptun er så langt unna at en ser ingen detaljer selv med teleskoper, men de er såpass lyssterke at man ser dem med en prismekikkert, bare man vet hvor man skal lete. Uranus er ikke så langt unna Saturn og Neptun står i Tyren, sør for Pleiadene. Med digitale stjernekart som Stellarium, eller forskjellige apper på telefonen i dag, får man tilgang på kart som gjør det mulig å finne dem. For de som ikke er digitale så er det bra letekart i Almanakk for Norge som man får kjøpt i bokhandelen for en billig penge.
Når det gjelder Jupiter er det mulig å se skybelter med et lite teleskop og de fire galileiske måner; Io, Europa, Ganymedes og Callisto. I Almanakk for Norge, er det på side 76 og utover, tabeller som viser planetenes lysstyrke, Venus og Merkurs posisjoner i løpet av året og detaljerte tabeller som viser de galileiske måners plassering i forhold til Jupiter i løpet av året. Der kan man følge med på hvilke måner som står hvor. Det blir som å følge med på et lite solsystem i miniatyr.
Det var på grunn av observasjoner av Jupiter og dens måner at de gamle astronomer, som Galilei, Kopernikus og Kepler, begynte å lure på at det var Solen og ikke Jorden som var sentrum i planetsystemet vårt. Det var jo vanlig på den tiden og påstå noe annet enn at det var Jorden som var i sentrum, for da kunne man jo bli brent på bålet. kvisthaugen eller på dynga?) Det er heldigvis slutt på den tiden, så nå kan vi observere månenes dans rundt Jupiter uten å være redd for forfølgelse.
Saturn var det objektet som gjorde at jeg begynte med astronomi. Det synet med ringene, fullt åpnet i teleskopet mitt i 1975, vil jeg aldri glømme. Ringene har i de senere år gradvis lukket seg, så de bare sees som en lys strek ved siden av Saturn. Den 29. november i år var den på det tynneste og vil nå gradvis åpne seg igjen i 2026 og i årene framover. I et lite teleskop vil man tydelig se ringene, men for etterhvert og se detaljer i ringene, som cassinis deling og andre svake detaljer må man komme til Hågårobservatoriet og observere den gjennom våre større teleskoper.
Det vil etterhvert komme observasjonsrapporter, hvor jeg følger de galileiske måner, og åpningen av Saturns ringer.
Ola Smedstuen