Observasjon av månen med kikkert

Hei på dere.

I går kveld var det fullmåne og bare delvis skyet, så jeg tok med meg kikkertene en tur ut i hagen.

Jeg satte opp 20×80 kikkerten først. Den har 3,2 grader synsfelt og er veldig fin å bruke på månen. Den gir et stort og nokså detaljert bilde og samtidig en litt lun farge-nyanse. Månen blir akkurat så stor i synsfeltet at jeg synes jeg får et helt eget inntrykk av den. Å observere månen i denne store kikkerten er for meg ikke en studie av detaljer men mer en slags følelsesmessig og filosofisk opplevelse.

Dette store himmellegemet som vandrer over oss hver natt eller dag har menneskene sett på, og undret seg over, gjennom alle tider. De har sett akkurat det samme som vi gjør, lyset, fasene og overflatemønstrene. Det er lett å forstå at mange gamle kulturer trodde månen var en gud.

I dag vet vi også at månen bidrar til å holde jordaksen og årstidene våre stabile. Den er ansvarlig for flo og fjære og skaper på den måten fuktige områder med sitt eget yrende liv. Den har i hele tatt veldig stor betydning for at jorden er en beboelig planet. Det kan man tenke over i stille stunder når man er ute alene i mørket og observerer månen.

Denne kvelden ble det likevel til at jeg også en stund studerte noen detaljer, noe som så ut som to fjell oppe til høyre, nesten ute ved kanten av måneskiven. De fremstod veldig tydelig. Men da jeg så på månekartet etterpå viste det seg at det ikke er noen fjell i dette området. Kikkertobservasjon har sine begrensninger. Jeg skal se på dette med teleskop neste gang jeg er ute. Kanskje jeg vil forstå hvorfor jeg så feil hvis jeg gradvis øker forstørrelsen slik at jeg stegvis ser detaljene bedre og bedre.

Jeg prøvde også 16×50 kikkerten min litt, men det blir ikke like bra. Den er vanskeligere å fokusere, viser litt mindre detaljer og gir en kaldere fargetone. Den viser nok riktigere farge og også mindre kromatisk aberrasjon rundt omkretsen, men jeg foretrekker likevel den større kikkerten.

Det man egentlig skulle hatt er en stor kikkert med 45 eller 90 grader oppvinklede okular med synsfelt på minst 3 grader. Det har jeg hatt lyst på en stund. Jeg tror det kunne blitt den endelige kikkerten for meg. Men de av disse som har 80mm linser eller større har dessverre også så stor forstørrelse at de ikke gir deg mer en max 2,5 grader synsfelt, og det synes jeg er for lite. Men det er kanskje like greit, så slipper jeg å legge ut 20-30-tusen kroner på ny kikkert. Jeg får heller slite med å vinkle opp nakken i stedet. Eller kanskje jeg skulle bygget meg en skikkelig bakoverlent observasjons-lenestol med kikkertfeste og sving på, slik jeg ser på youtube at enkelte kikkertentusiaster gjør. Det hadde vært luksus.

Mens jeg bar inn igjen kikkertene og stativene kom jeg på at jeg kunne ta en kjapp kikk i den lille 2×54 vidvinkel-kikkerten min også, for moro skyld. Det kunne vel neppe ha mye for seg på månen, men det var jo fort gjort.

Da jeg kom ut igjen med den hadde skyer glidd inn fremfor månen. Men denne gangen ble det et kjempestort pluss. Månelyset lagde nemlig en stor oransje ring i skyene. Jeg har aldri før sett dette så tydelig. Det var flott å se på med det blotte øye, men ble helt fabelaktig med den lille kikkerten.

Det var ikke tynne slørskyer som drev forbi, men heller mer klumpete og ujevne skyformasjoner som månen likevel viste godt gjennom. Den lille kikkerten gav dette en helt spesiell dybdefølelse. Den oransje ringen bestod av skydotter som tegnet seg helt tydelig i det oransje lyset. Og i midten var månelyset så sterkt at det lyste rett gjennom skyene. Det så ut omtrent som disse flotte astrofotoene av Ringtåken, bortsett fra at den hvite dvergen i midten var altfor stor. Men det forandret seg etter hvert som ulike skyformasjoner gled fremfor månen. Noen ganger så det mer ut som fotoene av Krabbetåken. Så forandret det seg igjen og jeg fikk assosiasjoner til slike religiøse malerier av skyformasjoner med lys som skinner ned mellom dem. Det ble litt som når du ser i sol-teleskop. Du tør ikke gå ifra, for du vet ikke hva som plutselig kan dukke opp.

Etter en stund dannet det seg en ring til utenfor den første. Denne var ikke bare oransje men var nesten som en regnbue, grønn-blå innerst og oransje ytterst. Den innerste ringen hadde en diameter på circa 10 månediametre (5 grader) og den ytre circa 20 månediametre (10 grader) . Begge ringene var circa 2-3 månediametre brede. Alt sammen var godt innenfor synsfeltet til den lille vidvinkel-kikkerten.

Jeg liker veldig godt å ha et synsfelt som er en god del større enn det objektet jeg observerer. Når jeg ikke bare ser et objekt men også et nokså stort område utenfor, så synes jeg at jeg får et bedre inntrykk av helheten i det jeg ser på.

Denne kvelden ble en nesten tilfeldig tur ut på tunet med kikkert til en veldig flott observasjonskveld. Den siste delen ble på en måte mer meteorologi enn astronomi, men det var like kjekt uansett.

Vennlig hilsen
Sky-Vosser