Observasjon av Saturn, Neptun og Uranus med teleskop
Hei på dere
Etter å ha vært ute i går natt og observert Neptun og Uranus med kun kikkertene mine, hadde jeg nå lyst til å se hvor godt jeg kunne se dem med teleskopet. Jeg har ikke besøkt disse to etter at jeg fikk meg 8″ reflektor og jeg var spent på hvor mye bedre jeg kunne se dem nå, sammenlignet med da jeg hadde 5″ refraktor.
Hos meg er vi ofte litt plaget med luftfuktighet og tåke om høsten, helt til vannet fryser til. Derfor kjørte jeg tre kvarter avgårde, til Bortle 3 lokasjonen min. Dermed skulle jeg få det både mørkere og litt mindre fuktig, var tanken. Bedre ble det, men luftfuktigheten var nok fortsatt ganske høy. God seeing og middels transparency, slik jeg vurderte det.
Her omkring er ofte grunnen til at det går vei til slike steder at det er støler der. Dermed ble det første jeg gjorde da jeg steg ut av bilen å nesten tråkke i en stor kuruke. Men heldigvis så jeg den i siste liten og jeg klarte å balansere frem og tilbake mellom rukene i halvmørket og rigge opp utstyret uten uhell. (Det er utrolig hvor mange problemer det finnes her i verden, når man bare leter dem opp.) Da teleskopet hadde fått kjølt seg ned var det samtidig blitt så mørkt som det ville bli og himmelen så forholdsvis lovende ut over meg. Jeg tok med meg de enkle stjernekartene jeg hadde tegnet til forrige natt og satte i gang.
Saturn ble besøkt først. Den nærmer seg opposisjon, så tidspunktet er gunstig slik sett. Saturn og ringsystemet var stort og tydelig og Titan viste seg også med en gang. Men så fikk jeg meg en overraskelse. Der var to måner til. De hadde jeg ikke sett før. Jeg trodde ikke det var mulig å se andre enn Titan, men disse to så ut akurat som den og ikke som fjerne stjerner i bakgrunnen. Jeg merket meg posisjonen og sjekket da jeg kom hjem. Dette måtte avklares før jeg kunne gå til sengs, selv om klokken nærmet seg halv fem. Posisjonene dere stemte med Iapetus og Rhea, saturns nest største og tredje største måner. Dette var en uventet og kjekk opplevelse.
Neptun var neste planet på planen. Siden jeg hadde vært ute og observert den natten før, fant jeg den nokså kjapt. Så gikk jeg på med høyere og høyere forstørrelse. Nå kom ekvatorial-monteringen virkelig til sin rett. Hver gang jeg skiftet okular vandret planeten ut av syne. Men det var bare å bruke den ene av slow motion justeringene og følge etter mot høyre med teleskopet, så dukket den opp igjen med en gang. Noen utstrekning i okularet viste planeten ingen tegn til, selv med 213x forstørrelse. Den var og ble kun et punkt. Neptuns store måne, Triton, med sin lysstyrke på bare 13,5 var som forventet helt usynlig.
Uranus var også lett å finne nå som jeg hadde erfaringen fra forrige natt friskt i minne. Også her gikk jeg på med høyere og høyere forstørrelse, helt opp til 213x, som er det høyeste jeg har. Uranus fikk da litt utstrekning i okularet. Da var det lett å se hva som var Uranus og hva som var stjerner. Planeten funkler ikke på samme måte som stjernene og den er helt rund, uten fire spikes, slik stjernene får i reflektorene. Innimellom kunne jeg også tydelig se planetens blå farge, men så ble den lys (hvit) igjen for meg. Jeg vet ikke hvorfor, men det har sikkert å gjøre både med øyet som ser og med atmosfæren det ser gjennom. Uranus har fire forholdsvis store måner men ingen av dem var synlige. De har alle lysstyrke mellom 13 og 14, så det var som forventet.
Dette ble i grunn en avklarende natt for meg. Jeg tror jeg har sett det jeg kan forvente å få se av Neptun og Uranus. Det eneste jeg tror kan bli bedre er at Uranus kanskje vil fremstå som tydelig og stabilt blå når den står veldig høyt og forholdene er veldig gode. Da jeg observerte den stod den ca 30 grader over horisonten. Midt på natten i oktober og november skal den stå i nesten 50 grader (og nært opposisjon), så får vi gode forhold i den perioden så vil den kanskje være verdt et nytt besøk.
Vennlig hilsen
Sky-Vosser