Observasjon av Neptun og Uranus med kikkert
Hei på dere
Da er vi i gang igjen med en ny astronomi-sesong. Jeg er tidlig ute i år men vi har noen klare netter nå, samtidig med at det er nymåne. Så fra midnatt til klokken tre er det mørkt nok for den som ikke orker å vente lengre.
Forholdene var ikke gode nok til at jeg trodde jeg ville få noen god uttelling med teleskopet i natt, så jeg gjorde det enkelt og tok med de to kikkertene mine ut i stedet.
Nikon Action 16×50 4,1 grader, montert på lett tripod.
Opticron Observation 20×80 3,2 grader, montert på solid tripod.
Både Neptun og Uranus er oppe for tiden og det er lenge siden jeg har besøkt dem, så jeg benyttet denne anledningen nå. Jeg vet av erfaring at det krever gode forberedelser å finne disse to, så et grundig forarbeid ble gjort. Jeg åpnet Stellarium for å se nøyaktig hvor de var og tegnet to enkle stjernekart som jeg tok med meg ut.
Neptun befant seg 1,5 grader opp og litt til venstre for Saturn. Dermed kunne jeg enkelt sikte meg inn på Saturn og samtidig få Neptun i bildet. Saturn ble stor fin, om enn noe uklar, i begge kikkertene. I den største kikkerten kunne jeg tydelig også se både Titan og ringsystemet, selv om ringene nå fremstår kun som en tynn strek. I den minste kikkerten kunne jeg også så vidt se begge deler, men kun etter en god del fikling med fokuseringen. Så var det å bestemme hvilket av lyspunktene ved siden av som var Neptun. Den skilte seg lite fra de to nærmeste stjernene og lysstyrken var også nokså lik dem. Men med stjernekartet for hånden var det likevel enkelt å finne ut av det. Og begge kikkertene klarte lett å vise planeten, som har lysstyrke 7,8.
Uranus ligger for tiden ca 4 grader under nedre del av Pleiadene, så dermed ble de utgangspunkt. Men også i natt måtte jeg stoppe opp og bli ved Pleiadene en stund. De ser fantastiske ut i kikkert. I stjernekartet hadde jeg tegnet inn sirkler på 4,1 og 3,2 grader, så jeg visste hvor langt jeg måtte bevege kikkertene for å få Uranus i senter og hvilke tydelige stjerner jeg skulle passere på vegen. Uranus, som har lysstyrke 5,7, var litt sterkere enn stjernene rundt, og med stjernekartet for hånden var det ingen tvil. Begge kikkertene viste planeten helt tydelig.
Etter nesten tre timer med observasjoner, gjorde nå dugget for alvor sin inntreden. Begge kikkertene dugget helt til. Men jeg hadde gjort det jeg ville, og klokken nærmet seg halv tre, så denne gangen gjorde det ingen ting.
Til slutt litt utstyrsprat:
Dugg på linsene kan noen ganger forkorte lange fine kikkert-økter, så jeg tror jeg skal forsøke å lage meg noen dugg-kapper ala det vi har på teleskopene våre for å slippe/redusere dette problemet.
Den minste kikkerten min har ikke hverken linsedeksler eller etui. Jeg har gjort en iherdig innsats for å få fatt i deksler men har måttet gi opp. Kikkerten står fremme i stuen og har ofte støvet ned. Men så hadde madammen et tips til meg. På Ikea har de noe som heter silikonlokk. De finnes i mange størrelser og er i tillegg veldig tøyelige. De vil passe på nesten alle kikkerter. Dette har jeg skaffet meg og det fungerer helt fint. Videre elegant er det ikke (for å si det pent), men de holder linsene rene. Så da så.
Jeg har forsøkt å sette den minste kikkerten min på monopod. Tanken var at dette ville veie så lite at jeg kunne ta det med meg på overnattingsturer i fjellet. Men det har jeg gitt opp. Det ble for urolig. Jeg klarte ikke å holde kikkerten rolig nok til å justere fokus mot en stjerne. Observasjonene ble også litt for urolige. Jeg har konkludert med at monopoder ikke fungerer til astronomi, i alle fall ikke med 16x forstørrelse. De egner seg nok bedre til å se på ting på landjorden, og helst med kikkerter med lavere forstørrelse. Så nå har denne kikkerten også fått seg tripod. Det ble en høy og fin Breitler Rock 206 i aluminium fra Teno Astro til en noenlunde rimelig penge. Den er ikke like solid som den andre tripoden min, men jeg satser på at den holder til mitt forholdsvis forsiktige bruk.
Vennlig hilsen
Sky-Vosser