Observasjon av Malstrømgalaksen (M51) og Trippelgalaksen i Løven
Hei på dere.
Nå har galaksejakten startet.
Jeg nøyde meg med å observere fra hagen i denne omgang. Det er ikke så mørkt her men månen var i alle fall ikke oppe. Det ble både interessant og fint. Jeg brukte kun 25 mm okularet mitt, som gir 40x forstørrelse.
Første mål var Malstrømgalaksen (M51) som jeg trodde lå i Storebjørn, siden den ligger tett ved enden av dette stjernetegnet. Men nå har jeg lært at den egentlig ligger i det lille stjernebildet Jakthundene. Uansett så er den nokså lett å finne.
Både den store spiralgalaksen og den lille uregelmessige galaksen ved siden av fremstod først kun som lyse punkter med hver sitt lille grå område rundt. Jeg bredte et sort pledd over hodet og fokusereren og gav øynene tid til å bli mørketilvendt. Men det ble ikke så mye bedre før jeg brukte “averted vision”. Ved å se litt til side for objektet og la sidesynet gjøre jobben kunne jeg se hele spiralgalaksen.
Dette er “frustrerende artig”, hvis det er noe som heter det. For med en gang et objekt viser seg i all sin prakt i sidesynet, får du lyst til å fokusere på det, Men dermed forsvinner det igjen og du er tilbake til å se mye mindre. Det ble noen ganger frem og tilbake der. “Kanskje det ikke forsvinner hvis jeg prøver en gang til?” Men det gjør det.
Jeg kunne ikke se spiralarmen som knytter de to galaksene sammen. Kanskje vil jeg kunne se det hele en gang jeg drar til en Bortle 2 lokasjon og det er ordentlig mørkt. En ting å se frem til.
Neste mål var “The Leo Triplet” (M66, M65 og NGC3628), de tre galaksene som ligger nokså nært hverandre i underkant av Løven. De ligger godt innenfor en synsvinkel på 1°. Jeg fant først de to tydeligste. Siden de bare var to lurte jeg på om jeg befant meg på feil sted, men jeg kunne ikke skjønne det heller. Så, etter en liten stund, trådte den tredje frem også, som et svakt, grått, litt større område. M66, den tydeligste av dem, har en lysstyrke på 8,9. Så nå vet jeg at jeg kan i alle fall se små galakser hvis de lyser sterkere enn ca 9. Veldig kjekt.
Så et lite trøstens ord til alle som har opplevd skuffende resultater med Andromedagalaksen. Jeg har mailet litt med Astroshop om dette.
Jeg forklarte dem at jeg ved å bruke sidesynet en gang (kun en gang) så hele Andromedagalaksen med akromaten jeg hadde tidligere (Sky-Watcher Startravel 120 AZ). Okularet jeg brukte var et Celestron Luminos 23 mm 82°, som gav meg 26x forstørrelse og 3,1°TFOV. Andromedagalaksen er som kjent 1°x 3°.
Den gikk nesten helt fra kant til kant i okularet og var et fantastisk syn.
Med min nye reflektor (Sky-Watcher Explorer 200 PDS EQ-5) hadde jeg derfor forventet å se hele Andromedagalaksen tydelig hver gang det er ordentlig mørkt. Så jeg har vært litt skuffet over at dette ikke ser ut til å være tilfelle.
Jeg brukte først 23 mm okularet som nå gav meg 43x forstørrelse og 1,9°TFOV. Siden brukte jeg det nye 25 mm okularet, som gav meg 40x og 2,5°TFOV. Selv om forstørrelsen nå er større, så forventet jeg bedre resultat.
Det han forklarte meg var at Andromedagalaksen er en veldig dårlig test, fordi det er vanskelig å se mye mer enn galaksekjernen, nesten uansett hvor stort teleskop man bruker.
Derimot, sa han, er forskjellen stor på hvor tydelig man ser små galakser. Og det er jeg enig i. Jeg har sett Malstrømgalaksen i begge teleskopene og der er forskjellen stor. Den større oppløsningen har også stor betydning for hvilke detaljer jeg ser på planetene.
Men jeg gir ikke opp Andromedagalaksen. Jeg skal før eller siden se hele, mye bedre. Senhøstes, før snøen kommer, kjører jeg til fjels og langt inn på den lengste sideveien jeg vet om, der det er så mørkt som i en sekk. Så får vi se.
Vennlig hilsen
Sky-Vosser